I april skifter lyset i Roma. Luften blir varmere, brosteinen tørker raskt etter de klassiske vårbygene, og det å gå til fots blir det eneste fornuftige å gjøre. Hvis dere bor på våre steder i det historiske sentrum, er fristelsen stor for å kaste seg rett ut i trengselen mellom Piazza Navona og Pantheon. Jeg anbefaler dere å velge en annen retning og gå opp på Aventinerhøyden. Dette er et rolig boligområde med brede fortau, elegante villaer og murer dekket av eføy. Jeg drar ofte hit når jeg trenger en pause fra trafikken langs Lungotevere og den konstante støyen fra de sentrale gatene. Om våren viser denne høyden seg fra sin beste side, for hagene blomstrer og temperaturen gjør det mulig å være utendørs uten å lete desperat etter skygge.
Oppstigningen og appelsinhagen
Det er flere veier opp til toppen. Den tyngste, men også den mest logiske hvis dere kommer fra elven, er Clivo dei Publicii. Det er en kort, men bratt stigning som fører dere rett opp til ryggen av høyden. Når dere er oppe, er det første obligatoriske stoppet Parco Savello, som alle i Roma kaller Appelsinhagen. Ikke forvent antikke ruiner eller vill vegetasjon her. Parken har en stram, nesten rigid utforming, og er et prosjekt fra 1931. Hvis dere er interessert i historien om romersk byplanlegging fra det tjuende århundre, kan dere lese biografien til landskapsarkitekten Raffaele De Vico, som tegnet dette og mange andre grøntområder i byen i løpet av de årene.
Terrassen i enden av hovedstien er alltid full av folk med telefonen i hånden for å fotografere kuppelen på Peterskirken. Det er turistifisert, ja, men det er likevel verdt å stoppe fem minutter og støtte seg til rekkverket. Derfra ser man godt svingen på Tiberen og bydelen Trastevere rett overfor. I april er trærne fulle, duften merkes allerede fra gaten, og lyset sent på ettermiddagen skjærer gjennom stammene på en skarp måte og skaper lange skygger på grusen.
De stille kirkene og nøkkelhullet
Når dere forlater hagen, sving til høyre inn på Via di Santa Sabina. Denne rette, trekantede gaten huser tre kirker som alene er verdt turen opp. Basilikaen Santa Sabina er fra 400-tallet og er en av mine favoritter. Interiøret er enormt, tomt, uten barokkdekorasjonene som fyller de andre romerske kirkene. Den har originale dører i sypress og vinduer i selenitt som filtrerer et melkeaktig, nesten grått lys, perfekt for å hvile øynene. Rett etterpå ligger Sant'Alessio, med en indre gårdsplass hvor det vanligvis ikke er noen, og en fasade som ble bygget om på 1700-tallet.
Fortsetter dere til Piazza dei Cavalieri di Malta, finner dere det berømte nøkkelhullet. Køen for å se gjennom hullet i porten og få øye på Peterskirkens kuppel sentrert mellom hekkene er nå permanent, uansett tid på døgnet. Ærlig talt, hvis det er for mye folk, gå videre. Selve plassen, tegnet av Giovan Battista Piranesi, fortjener et blikk for sine esoteriske og militære dekorasjoner hugget i tuff. Dette området endrer karakter fullstendig om natten og blir veldig mørkt og isolert. Det er ikke tilfeldig at det har blitt brukt til noen nattlige spaserturer i nyere italiensk film. Regissørene setter pris på nettopp kontrasten mellom det svake lyset fra lyktene og storheten i de store, hvite murene.
Rosehagen og nedstigningen mot Circus Maximus
Når dere går ned på motsatt side av høyden, mot Via di Valle Murcia, møter dere Roseto Comunale. Den åpner for publikum kun om våren, vanligvis fra slutten av april, i forbindelse med blomstringen. Området er delt i to sektorer av en asfaltert vei. Den øvre delen huser den permanente botaniske samlingen, den nedre blomstene til den årlige internasjonale konkurransen. Stiene følger terrengets naturlige helling, og herfra ser man veldig godt ruinene av Palatinhøyden som stikker opp over dalen.
Geografien i denne dalbunnen er det fysiske grunnlaget for byens grunnleggelse. Legenden forteller at Remus og Romulus valgte nettopp disse to høydene, Aventinerhøyden og Palatinhøyden, for å telle fugler i flukt og avgjøre hvem som skulle styre den nye bosetningen. Detaljene i myten og striden er oppsummert i denne oversikten på den offisielle turistportalen. I dag er hele dalbunnen okkupert av sletten ved Circus Maximus. Om våren finner dere romere som løper, turister som sitter på gresset og drikker øl, og hunder som løper fritt.
Hvor man kan spise i nærheten
Selve Aventinerhøyden har ingen kommersielle lokaler, bortsett fra et par skjulte barer som brukes av beboerne. For å sitte ved et bord må dere gå ned mot bydelen Testaccio eller mot Viale Aventino. Hvis dere velger Testaccio, sikt rett mot Piazza Testaccio eller Via Marmorata. Der forsvinner stillheten fra høyden umiddelbart og gir plass til lyden av tallerkener og bilhorn. En trattoria med bord ute, rutete duker og en porsjon rigatoni alla carbonara som er akkurat passe tung, finner man uten store problemer.
Hvis dere derimot går ned mot Viale Aventino, er området mer moderne, trafikkert og besøkt av folk som jobber i FAO-kontorene. Her finner dere pizzasteder, bistroer med dagens meny og barer som holder åpent til kvelden. Jeg anbefaler dere å stoppe ved et bakeri, kjøpe et stykke hvit pizza fylt med tynnskåret mortadella og spise den mens dere går mot metrostasjonen Circo Massimo. Det er den mest praktiske måten å avslutte formiddagen på, lade batteriene og bestemme seg for hvor man skal dra på ettermiddagen.